2019: Skjønhaug, Trøgstad. Ansiktet åpner seg i et stort smil.
– Hei, Vigdis, roper han til en av kundene. Butikksjefen i KIWI Trøgstad, Ahmad Reza (25), retter nok en gang på kurvene i den smakfulle frukt- og grønnsaksavdelingen. Alt må være i orden.
– Vi må alltid sette kundens trivsel først, da har de lyst til å komme tilbake, sier Ahmad Reza, mens det energiske blikket scanner hyllerekkene.

Det er ingen tvil om at kundene trives. På Google har de gitt butikken 4,3 stjerner av fem mulige. De siste månedene har omsetningen økt. Nok en gang har Ahmad Reza nådd et mål. Men han vil videre. Opp og frem – kjennetegnene på hans liv og historie som flyktning.

Ahmad Rezas reise begynte i Afghanistan. Der ble livet for farlig, og sammen med familien flyktet fireåringen til byen Quetta i Pakistan, hvor moren og søknene fortsatt bor. – Faren og eldstebroren min måtte reise tilbake for å fullføre en handel, og ble drept i en feide, sier Ahmad. – Jeg husker ingenting fra den tiden, sier han stille.

Det er langt fra den mørke slakterihallen i Iran til de lyse, åpne butikklokalene i det trivelige lokalsamfunnet i Indre Østfold. En uendelig lang reise har nådd sitt foreløpige mål, og Ahmad Reza bærer smilet til en lykkelig mann. – Jeg har to viktige drivkrefter: Å kunne stå opp om morgenen og spise frokost med barna og kona i Drøbak før jeg kjører en time til en intensiv arbeidsdag med dyktige medarbeidere og fornøyde kunder. Familien og butikken er rett og slett min livsglede.

Hva er Europa?

Ahmad Reza er kald og sliten. Nok en gang er han på flukt. Da han ble arrestert på slakteriet i Iran fordi han oppholdt seg ulovlig i landet, ble han sendt tilbake til en uviss skjebne i Afghanistan. Uten familie og penger ble hans onkel i Iran redningen. Han fikk smuglet Ahmad tilbake til Iran og jobben på slakteriet. Men etter et år begynte det igjen å brenne under føttene hans, og onkelen bestemte at nevøen måtte komme seg vekk. Til Europa.

I fire døgn har smuglerkaravanen slitt seg gjennom det ugjestmilde fjellandskapet mellom Iran og Tyrkia. 100 esler fullastet med billig bensin og diesel som skal selges med høy fortjeneste i Tyrkia. En flokk med flyktninger som har intet mer å miste, men alt å vinne. Karavanen følges av tungt bevæpnede smuglere. Siste natten kommer det til skuddveksling. – Jeg fryktet for livet, det var smell og skrik overalt, og jeg aner ikke hvem som angrep oss. Det var kaos. Kanskje noen ble drept, jeg vet ikke. Men jeg overlevde og tok meg til Tyrkia.

– Jeg hadde ingen skolegang, og visste ikke hva Europa var eller hvor det lå. Jeg tenkte at det kanskje var et land.

Nøkternt forteller Ahmad Reza om den fire måneder lange flukten som endte på politistasjonen i Oslo. I Tyrkia bodde Ahmad en kort tid sammen med andre flyktninger. Han husker ennå de deilige tomatene han fikk da de kom frem til det første stoppestedet. Men strabasene var så vidt begynt. 15-åringen sto foran en lang reise gjennom Europa fra sør til nord.

– Vi ble kjørt med lastebil til Istanbul, deretter tok vi oss til en by i Hellas. Vi ble straks satt i en leir, det var som et fengsel, men etter to uker kom jeg meg videre til Athen. Der ble jeg plukket opp av smuglerne som hadde inngått avtalen med min onkel. Sammen med 17 andre flyktninger ble jeg satt midt i en trailer. Rundt oss stablet de plommekasser for at vi ikke skulle bli oppdaget. Jeg visste ikke hvor jeg var på vei, og ikke hvor jeg var.

Fra Athen gikk flukten til Italia og Roma. Der fikk Ahmad Reza husly og mat før neste etappe. Den ble lang. Uendelig lang. Gjemt i trange rom i trailere krysset 15-åringen mange landegrenser uten å bli oppdaget. Italia, Frankrike, Tyskland, Danmark, Sverige. En kveld stoppet transporten i en by i et land han aldri hadde hørt om. Norge, Oslo.

Smuglernes oppdrag var utført, de pekte på en stor bygning og Ahmad Reza fikk beskjed om å gå dit for å melde seg. Første natten på norsk jord ble tilbragt på politistasjonen på Grønland. Dagen etter ble han sendt til flyktningmottaket på Torshov, hvor alderen hans ble sjekket. Etter halvannen måned gikk turen til Tromsø, der han bodde i halvannet år. – For første gang gikk jeg på skole, sier Ahmad, og jeg begynte å lære norsk. Men jeg var ofte trist, jeg savnet moren, de to søstrene og broren min i Pakistan.

En karriere i grønt

Etter halvannet år i nord bestemte Utlendingsdirektoratet at han skulle flytte til Drøbak. Her fikk livet et nytt vendepunkt. Ahmad Reza begynte på videregående, men fant seg ikke helt til rette. Han ville jobbe, men fikk bare noen strøjobber. – I 2013 så jeg at det var en ledig stilling i KIWI Ullerud, forklarer Ahmad. Selv om jeg var sikker på at det var umulig for meg å få jobben, sendte jeg en søknad. Til min store overraskelse ble jeg kalt inn til intervju.

Butikksjef Øyvind Sæle Larsen i KIWI Ullerud så at det bodde mye i den unge flyktningen. – Øyvind er mitt store forbilde, sier Ahmad Reza. – Han har betydd veldig mye for min karriere.

– Jeg likte meg veldig godt i KIWI-butikken, og jobbet hardt. En dag kom Øyvind og ville jeg skulle bli assisterende butikksjef. Jeg ble livredd, følte meg ikke klar for ansvaret og sa nei. Året etter var Øyvind enda tydeligere: Nå skal du ta jobben! Fortsatt var jeg redd, men så tenkte jeg: Hvis Øyvind tror jeg klarer det, må også jeg ha troen på meg selv.

Deretter gikk det raskt: I 2015 ble Ahmad Reza assisterende butikksjef, og i 2018 kom han inn på KIWIs trainee-program. I sommer overtok han som butikksjef på Trøgstad. – I begynnelsen var jeg litt nervøs, men har blitt tatt godt imot. Kundene er hyggelige og jeg stortrives sammen med mine 13 medarbeidere. Vi er et godt team.

Hva er ditt neste mål?

– Viktigst nå er å gjøre en god jobb her. Jeg er kjempemotivert, og jobber gjerne 10 timer om dagen fordi det gir meg så mye. Men jeg skal videre, målet om noen år er å få lede en enda større KIWI-butikk, sier Ahmad Reza, som fikk muligheten til en karriere i grønt da livet virket grått.  

Hjemme er Norge

Har du drømmer som ikke handler om butikk?

– Fugler. Jeg er veldig glad i fugler. Jeg nyter å studere deres bevegelser. Lytte til deres sang. Jeg hadde en papegøye, men den måtte jeg dessverre kvitte meg med. Broren min har over 300 brevduer. Den dagen vi får et hjem med nok plass skal jeg ha brevduer. Jeg fascineres av deres lojalitet, og av deres indre kompass som gjør at de alltid finner hjem.

Har du funnet hjem?

– Norge er mitt land. Min familie og jeg lever et trygt og godt liv, og har fått mange venner. Vi elsker pinnekjøtt og 17. mai, ler Ahmad. – I begynnelsen syntes jeg det var vanskelig å bli kjent med nordmenn. Ofte tenkte jeg at de ikke likte meg. Det gjorde meg trist. Jeg ser nå at språket var et hinder.

– Nordmenn er varme mennesker, men du må bruke tid til å bli kjent med dem.

– For den som vil jobbe hardt, er Norge mulighetenes land. Mitt viktigste mål er å være et forbilde for mine barn. Jeg vil vise dem at hvis du «står på» er mulighetene store for at du lykkes. KIWI ble min mulighet til å vise hva jeg er god for. Her møter jeg hele tiden folk som har troen på meg, det motiverer meg, sier butikksjef Ahmad Reza Rezae. 

Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen 


Les hele saken her.